Vinkerens Hevn

Per-Arne sendte oss en prosatekst (det er vel det heter på litt.vit?) som omhandler varme sommerdager på lesesal. Et fint bidrag til en ellers uoppdatert religionsvitenskapeligstudentblogg.

Forfatteren innleder selv:

[…] For i stedet for å brenne mitt raseri overfor diverse ukjente personer ved å sende e-poster som kunne ført til injuriesøksmål har jeg på Freudiansk vis oppnådd sublimering ved å la aggresjonen ta form i en sosialt akseptert form. Denne gangen i form at en liten historie tett opptil virkeligheten. Dette er en historie om livet på lesesal om sommeren.

Vinkerens hevn.

Hvis en i disse sommerdager skulle befinne seg på toppen av ”Det historisk-filosofiske fakultetsbibliotek” for å sole seg kan en komme i fare for å observere et merkelig fenomen. Siden det stort sett bare er studenter som ville finne på å klatre opp på dette taket sommerstid, og siden studentene har en tendens til å legge seg når kråkene står opp fremfor å stå opp sammen med dem så vil en sannsynligvis ankomme taket ut på formiddagen mens solen er høyt på himmelen og mot sør. Det vil si at den befinner seg over den store grå klossen som kalles HF-bygget (der hvor håndverkerne på utsiden intensiverer sitt arbeid og sitt bråk proporsjonalt med eksamensnervene til studentene på innsiden). Naturligvis vil da soleren ha vendt solstolen mot solen og kan komme i fare for å bli stirrende på HF-bygget. Studenten vil nok ha hatt gode intensjoner om å lese seg opp til kommende høst men endt opp med å ikke lese annet enn den medbrakte avisen. Dette kan være fordi den er lat (sannsynligvis) men også fordi den ikke klarte å velge mellom den enorme mengden med bøker som ble passert på veien til taket. En sommeravis er som kjent ikke særlig innholdsrik og er nok ferdiglest på et par minutter. Det er derfor sannsynligheten er stor for at en senker blikket noe for å unngå å se rett på den stekende solen og fester blikket på nærmeste holdepunkt som er HF-bygget. At det er noe som skjer på innsiden av dette bygget er et kjærkomment bidrag til sinnsroen fordi dette gjør at en i stedet for å gruble over store og små spørsmål kan koble ut denne delen av hjerne og bare glo. Sommeren skal jo være tanketom og behagelig slik at hodet får ro til å plassere forrige semesters pensum godt utenfor fremtidig rekkevidde. Det er i fjerde etasje av HF-bygget at det skjer noe som fanger oppmerksomheten. Studenten vet nok ikke at dette er lesesalen for masterstudentene på religionsvitenskap, men blir på tross av dette interessert i det som foregår der inne. Noen av dem med skitne tanker vil nok nå tenke at det er noen der inne som forsøker å forløse sin boblende våryrhet, men selv om det kunne vært spennende så er det ikke det som skjer. Det er et desto mer uforklarlig syn som pirrer nysgjerrigheten og som krever forklaring, eventuelt fortolkning hvis en skal snakke i akseptable postmoderne termer. Det som den ene dagen etter den andre kan observeres (nå kunne jeg tilføyd enda en postmoderne politisk korrekt forsiktighetsregel: ”hvis ”en” i ”disse” ”relativistiske” ”tider” kan ”tro”[”sic”] ”på” det ”””””sanseerfaringene””””” ”forteller” ”oss” og i dette ”tilfellet” det ”ens” ”øyne” ”fanger” av ”synsinntrykk” og ”formidler” til ”den ”primære visuelle cortex”” men det gjør jeg kun i en parentes og for siste gang ellers blir dette for langdrygt og kronglete) i dette lokalet er et lite antall personer (minst en (undertegnede) maks fem som med jevne mellomrom (det vil si hvert femte minutt) reiser seg (gjerne i takt hvis det er flere der samtidig) opp fra stolene sine og vifter to-tre ganger med armene sine før de plasserer rumpene sine trygt tilbake på stolene sine. Dette virker ganske uforklarlig. Det virker å være helt meningsløst, men likevel skjer det med faste intervaller. Som student er kanskje observatøren over middels nysgjerrig av natur og kanskje mer påvirket og drevet av menneskets iboende ønske om innsikt enn resten av samfunnet ellers.  Det kan selvfølgelig være at studenten kun er konform i forhold til foreldres og samfunnets forventninger men siden studenten har funnet seg veien til taket på HF er det å anta at det i så fall er en standhaftig student (det tar noen studentår før biblioteket blir funnet i det heletatt) som i noen år sannsynligvis har fått stimulert sin nysgjerrighet og forhåpentligvis (for dens egen del) erstattet den eksterne motivasjonen med en intern motivasjon og lyst. En kan derfor ikke regne med noe annet enn at studenten vil gå grundig og vitenskapelig til verks for å finne løsningen på dette problemet. Jusstudenten ville nok sett om det var noen lover som forbød den slags oppførsel eller kanskje til og med foreslått en slik lov (det får da være måte på), den kognitive nevroviterstudenten ville kanskje sendt en søknad om å få låne det psykologiske fakultets mest moderne utstyr (fMRI) slik at den kunne observere hva som foregikk inni hodene på disse ”vinkerne”, matematikerstudenten ville kanskje laget en graf som fremstilte bevegelsene ned til den minste detalj (QED) mens den beleste sosialpsykologistudenten som har fått med seg det siste fra ”terror management theory” ville eksperimentelt testet om dette kunne være et resultat av at ”vinkerne” var redd for å dø. Hadde det ikke vært for at undertegnede faktisk vet hva som er årsaken så hadde nok jeg valgt sistenevnte løsning. For når de er redd for å dø så er de nok redd for å tenke på døden. Og kanskje tanker om døden har en tendens til å treffe den type mennesker som sitter i det rommet med en hyppighet på nøyaktig fem minutter, og at de dermed reiser seg opp og vinker med armene for å vifte vekk de uønskede tankene. Hvorfor de tror at det å vifte med armene hjelper må nok også testes eksperimentelt, men det er noen andre sin sak. Uansett hvor spennende løsningen til disse studentene er så er det nok dessverre slik at de sannsynligvis tilbringer sommeren på taket av et annet bibliotek og dermed ikke ville observert dette uforklarlige fenomenet. Merkelig nok er også sosialantropoligistudentene plassert ved et annet fakultet og sjansen for at studenten på taket er en slik sosialantropolog er dessverre også liten, spesielt med tanke på at den sannsynligvis er i en fremmed jungel og observerer en jeger og samlerstamme i aksjon. Jeg sier dessverre med tanke på denne studenten fordi de kanskje kunne funnet løsningen ved rett og slett å gå og spørre dem som reiser seg og vifter med armene hvert femte minutt. Jaja.

Sjansene er større for at det er en filosofistudent, en historiker eller en uplasserbar religionsvitenskapsstudent som sitter på taket. Det hjelper nok lite. Filosofistudenten ville (hvis den konkluderte med at det ikke bare var en illusjon) kanskje skrevet en avhandling om Jacques Derrida eller Michel Foucault, religionsvitenskapsstudenten ville gjort det litt enklere ved å bare sitere dem eller betraktet dette som et religiøst ritual mens historikeren ville fortalt at dette også skjedde en gang på 1200-tallet. Mysteriet forblir uløst.

Det som for den utenforstående observatøren ikke får med seg der den sitter i det blendende motlyset fra solskiven er at rett før reisningen skjer så blir det en liten men brå reduksjon i lysstyrke i det aktuelle rommet. De på innsiden vet godt hva som skjer. Antropologen kunne nok fått vite dette ved å spørre. Det som er realitetene er at det er installert bevegelsesdetektorer i rommet. Disse skal avgjøre om det er verd å la lyset stå på. Hvis det ikke er tilstrekkelig bevegelse i rommet så slår lyset seg av. Enkelt og greit. Problemet er at dette er en lesesal hvor poenget er å sitte stille. Helst lenge nok om gangen til å få lest et par sider om post-ett-eller-annet-teori. Problemet øker i disse sommermånedene hvor studentene foretrekker å sitte på slike tak og se inn på lesesal fremfor omvendt. Da forekommer ikke den sedvanlige rekingen inne på salen som gjør at bevegelsesdetektorene kan rapporter om betydningsfullt liv og dermed la lysene skinne noen minutter til.

Så når da lysene slår seg av er studentene på salen nærmest på pavloviansk vis betinget til å momentant reagere med å reise seg og vifte med hendene til lyset kommer på igjen. To til tre vift er som regel tilstrekkelig, men hvis det ikke holder så vinker vi til det kommer på igjen. Det er kanskje mange som mener at dette er bagateller å klage over. Til tross for at det er en ekstremt absurd tanke å installere bevegelsessensorer inne på en lesesal så går livet videre. ”Tenk på de sultne barna i Afrika og krigen i Midtøsten”. ”Det er noe å bry seg om det”. Uansett er dette en irriterende bagatell, og en unødvendig bagatell.

Jeg tenker med glede frem til den dagen når tilfeldighetene bryter nok en lov og den som fattet dette vedtaket om bevegelsesdetektorer ender opp på setet rett bak meg på kino. Vedtaksfatteren vil da raskt innse at å spandere sårt oppsparte penger på akkurat denne filmframvisningen var bortkastede penger. Alt den ville sett var ryggen på en tulling som straks lyset gikk av reiste seg og begynte å vinke. Den vinket besatt helt til filmen sluttet og lyset kom på igjen. Først da satt den seg ned.

Til tross for at jeg når jeg i fremtiden satt meg ned etter filmen nok var noe forvirret over hvor bunken med uoverkommelig litteratur var blitt av så ville jeg nok hatt en god, varm og underlig følelse kalt hevn.

Per-Arne Larsen