Til de som vil sløve litt foran en skjem i påsken, men som ikke kommer på noe å se på så kan jeg anbefale Louis Theroux: Weird Weekends. Episodene går ut på at han besøker alle slags mulige steder og folk.
FUR har tidligere vist episoderfra Weird Weekends, men gikk du glipp av det så sjekk det ut nå!Noen av mine yndlingsepisoder er «Christianity» og «UFOs». Jeg kan gi dere denne gladnyheten: Weird Weekends ligger ute på Netflix. Jippi!
God påske!
I denne dokumentaren går vi sammen med Joanna Lumley (også kjent som Patsy Stone fra serien Absolutely Fabulous) på jakt etter Noahs Ark.
Joanna ser på hvordan historien om Noah og syndefloden er en historie som går igjen i både nåværende levende religion, men og i oldtidens religioner som i mesopotamisk religion.
Reisen hennes tar henne med til Tyrkia, hvor hun skal til fjellet Ararat hvor Arken skal ha strandet etter syndefloden.
Joanna er på utkikk etter flere ting enn bare skipet, men og symbolikken i historien og hvordan historien om Noah og syndefloden er i de andre religionene hvor historien dukker opp.
Dokumentaren varer i en time og Joanna Lumley gjør en god jobb med å holde seerne underholdt i denne timen. Absolutt verdt å ta en kikk.
Torsdag 5.mars var det fagkritisk dag på humanistisk fakultet. Fagkritisk dag er for at studenter selv kan sette et kritisk søkelys på eget fag. Det er fagutvalgene som har ansvar for fagkritisk dag og arrangementet denne dagen.
På religionsvitenskap har temaene vært alt fra «religion i media», «minoriteter i Norge» til årets tema «Religion og ytringsfrihet: hvor går grensen for ytringsfrihet og provokasjon?». Tre personer holdt innlegg for oss: Knut Vikør, professor i historie, hans kompetansefelt er blant annet islam og Midtøsten.
Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende og Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap, hans kompetansefelt er blant annet religion og menneskerettigheter. Vi ønsket også å rette fokuset på religionsviteres deltagelse i mediebildet, og derfor avrundet vi dagen med en diskusjon rundt dette temaet: er vi for usynlige i mediebildet? Hva kan vi bidra med?
Fagkritisk dag var i år godt besøkt av både studenter og vitenskapelige ansatte, noe vi i FUR satte utrolig stor pris på! Tusen takk til de tre innleggsholderne og til alle som møtte opp!
Nå har bloggen tenkt å bevege seg i lettere materialer enn tunge akademiske bøker og artikler. Vi skal se litt nærmere på populærkulturelle medier som tar for religiøse elementer. Først ut er Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, et tv-spill til Playstation 3 som kom ut i 2013.
Ni no Kuni: Wrath of the White Witch handler om en gutt ved navn Oliver som bor i en liten landsb, Motorville. En dag tester han ut et kjøretøy som han mister kontroll over og kjører den ut i elven. Moren til Oliver redder ham fra å drukne, men på grunn av et svakt hjerte dør moren. Noen dager senere sitter Oliver i sitt eget rom og tar opp en dukke han en dag fikk av moren sin. Tårene til Oliver bryter så en forbannelse på dukken som gjør at dukken blir til live. Dukken, Drippy, er en fe fra en magisk parallell verden hvor den sorte djinnen Shadar har tatt over. Gjennom en reise mellom verdenene tar Oliver og Drippy å redder beboerne av begge verdener. Samtidig sitter den hvite heksen og følger med.
Ni no Kuni: Wrath of the White Witch er laget av Level 5 og Studio Ghibli, som er blant annet kjent for sine filmer som Spirited Away og Princess Mononoke.
Som i tidligere Studio Ghibli filmer utforskes det med religiøse elementer. Vi får møte på forskjellige ånder, en pratende kongelig katt, vi får leke med magiske krefter, vi fanger monstre for å trene dem opp til kamp i skikkelig Pokèmon stil og ikke minst, skjebne og profetier. Ikke minst får vi muligheten til å fly høyt i skyene på ryggen av en drage.
Ni no Kuni: Wrath ofthe White Witch tilbyr vakre omgivelser og tegninger og et engasjerende narrativ i ekte Studio Ghibli ånd. Trailere av Ni no Kuni: Wrath of the White Witch kan bli sett under.
Nora Børø sin tur for et lite blogginnlegg. I Noras masteroppgave skriver hun om spirituell turisme i Nepal.
Lengre tids interesse for turisme i Nepal ble totalt trigget etter jeg var ferdig med boken ‘Buddhism Observed’ skrevet av Peter Moran og publisert i 2004. Boken presenterer et feltarbeid Moran jobbet med på nittitallet, hvor han observerte og intervjuet vestlige buddhister i Boudhanath, et område like i utkanten av Kathmandu, hvor tettheten av tibetanske klostre og læresentre er høyest i hele Nepal. Moran studerer hovedsakelig hvordan hans informanter definerer seg selv og sin buddhistiske praksis, og hvordan de kommuniserer denne. I oppsummeringen rører Moran ved temaet jeg har en særlig interesse for; nemlig hvordan turisme kan påvirke vertsbefolkningen, de som ofte vil være inspirasjonen for de vestlige buddhistenes praksis. Han foreslår at tibetanere som observerer vestlige buddhisters observasjon av andre tibetanere, muligens kan ha en påvirkning på hvordan tibetanske lekfolksbuddhister vurderer og kommuniserer sin egen religion, og oppfordrer til videre forskning rundt dette.
Inspirert av Moran gjennomførte jeg et feltarbeid hvor jeg intervjuet unge nepalesere om deres religiøse praksis, for å forsøke å registrere hvorvidt Kathmandus spirituelle turisme-miljø kan ha hatt en påvirkning på religiøse trender og/eller diskurs blant disse. Flere forskere har hevdet at turisme har en sekulariserende effekt på sine verter, men jeg mener altså å kunne se eksempler på det motsatte.
Med meg i arbeidet har jeg Gregory P. Grieves ‘Retheorizing Religion in Nepal’, hvor han bidrar med svært gode innspill til hvordan man i det hele tatt kan mene og skrive ting om en kultur som så ofte kun er blitt representert i litteraturen av samfunnets elitegrupper.
Bøkene er altså ‘Buddhism Observed’ av Peter Moran, og ‘Retheorizing religion in Nepal’ av Gregory P. Grieve (sistnevnte er fiffig nok allerede nevnt på denne bloggen som en viktig bidragsyter i fagområdet religion- og populærkultur, og da særlig innen spill). Dette er ikke noe utelukket for Sør-Asia-nørder, men for alle som har en interesse for samspillet mellom religion og turisme, og for de som ønsker å skrive om kulturer som så ofte er blitt representert av eliteminoritetene.
Dette blogginnlegget er skrevet av Siw Anita Lien, som i sin masteroppgave skal skrive om kristne aktører i rusomsorgen.
Påstanden i overskriften møter jeg stadig vekk, når jeg forteller andre om mitt masterprosjekt om kristne aktører i rusomsorgen. Min masteroppgave dreier seg i all hovedsak om motivasjonen til de som bruker fritiden sin på kristen rusomsorg, og ikke om å måle effekten av kristen rehabilitering. Allikevel er det ganske mange som er opptatt av det og har sterke meninger og følelser knyttet til om behandling som inkluderer sterke kristelige budskap fungerer.
En del av de oppfatningene gir seg utslag i påstander om at hvis man måler kristen rusomsorg opp mot offentlig rusomsorg vil man finne betraktelig bedre resultat hos de som bruker Jesus som veileder og hjelp. Dette er påstander som er vanskelig å finne dokumentasjon på. Det er gjort relativt lite forskning på forskjellene mellom kristen og offentlig rusomsorg og effekten av disse. Påstandene kommer gjerne som subjektive opplevelser av effekt, og egen oppfattelse av hva som nytter.
For deg som har lyst å lese litt om det som er å finne av forskning på feltet, så anbefaler jeg å lese disse to bøkene:
Olav Helge Angell ved Diakonhjemmets Høgskole i Oslo gjorde en evaluering av Evangeliesenteret i 1996 i rapporten «Ennå er det håp – ei evaluering av Pinsevennenes Evangeliesenter». Evangeliesenteret var en av de dominerende private aktørene på rusfeltet på den tid. Hans evalueringsrapport viser at lengde på opphold og oppfølging og nettverk etter endt opphold er avgjørende for at rusbehandling skal virke. Den viser dog ikke at Evangeliesenterets metoder, som kan kjennetegnes som sterkt religiøst preget, er mer effektiv enn andre.
Daniel E. Hood, sosiolog fra USA , har skrevet boken «Addiction Treatment – Comparing Religion and Science in application». Han sammenligner metodene som brukes ved et Kristen rehabiliteringssenter og et ikke-religiøst rehabiliteringssenter. Han finner at metodene de bruker har mer til felles enn hva man skulle tro. Boken gir et godt innblikk i ideologier og metoder som benyttes i rusomsorg.
Denne gangen har Kjersti Siem tatt ansvaret og skriver om interreligiøs dialog i masteroppgaven sin.
Då eg byrja på master i 2013, hadde eg eigentleg ingen idear om kva eg skulle skrive oppgåve om. Eg hadde tre kriterie: Det skulle føregå i Noreg, det skulle vere dagsaktuelt, og det skulle omhandle ungdom sitt forhold til religion på ein eller annan måte. Etter mykje grubling fram og tilbake, fall eg etter kvart på temaet ”religion- og livssynsdialog”. Slik dialog er eit fenomen som har vorte ”i vinden” i takt med at samfunnet vert meir globalisert, både i Noreg, men også elles i Vesten. Ein vert i større grad enn før vitne til ulike religiøse konfliktar. Samstundes som samfunnet vert meir fleirkulturelt, har særleg religiøse leiarar og politikarar framheva kor viktig det er å møte andre religionar til dialog heller enn diskusjon. Hovudfokuset mitt er på norsk ungdom og unge vaksne som deltek i interreligiøs dialog, dvs. dialog på tvers av ulike religionar og livssyn. Det har vore forska på religion- og livssynsdialog i Noreg før, men denne forskinga har i hovudsak har vore gjort av personar med teologisk bakgrunn, der deira religion møter andre religionar. Den har derimot ikkje hatt fokus på religionsdialog innanfor eit religionsvitskapleg perspektiv før. Slik meiner eg at eg kan bidra med ny innsikt i forsking på religionsdialog.
Synst du at religion- og livssynsdialog verkar spanande, og har lyst til å lese meir om emnet? Då kan eg i så fall tilrå boka Religionspluralisme. Mangfald, konflikt og dialog i Norge av Oddbjørn Leirvik. Denne boka gjev ei innføring i temaet, med både faglege omgrep, ein historisk overblikk på tradisjonen for religion- og livssynsdialog i Noreg, og forfattaren sine personlege opplevingar i dialog, for å nemne noko.
Denne gangen er det Silje Storviken (også lederen for FUR) som har laget et blogginnlegg.
Da jeg begynte å leke med tanken om og skrive en masteroppgave i religionsvitenskap hadde jeg en idé om at jeg hadde lyst til å skrive om noe rettet mot undervisning. Som så mange andre HF-ere sto ordet «lektor» i pannen min. Etterhvert begynte runden med å utforme ideer til masteroppgaven. Semesteret før jeg kom inn på master hadde jeg tatt emnet nyreligiøsitet, og der hadde vi så vidt kommet innpå antroposofi og Rudolf Steiner. Ideene surret i hodet på meg, tilslutt kom jeg fram til at steinerskolen, den skal jeg skrive om. «Hvorfor steinerskolen?» har mange spurt meg – jo det skal jeg fortelle deg! Steinerskolen er en av de største privatskolene i Norge, og den har hatt fotfeste i landet siden 1920-tallet. Steinerskolen er ikke en livssynsskole, men et pedagogisk alternativ til offentlig skole. Allikevel er det veldig lite forsket på steinerskolen, i motsetning til offentlig skole. Siden jeg studerer religionsvitenskap så er det av interesse å fokusere på religionsundervisningen. Ikke fordi dette opplegget er annerledes eller «rart» (i forhold til offentlig skole) på noen som helst måte, men rett og slett fordi det var dette som interesserte meg.
Hvis jeg nå har vekket litt din nysgjerrighet eller du tenker «hm, ja hva er egentlig steinerskolen?» så er det én artikkel og én bok jeg vil anbefale deg som ga meg svar, men også enda flere spørsmål:
God Lesing!
Først ut er Armin Zahirovic, masterstudent i religionsvitenskap som skriver om representasjoner av myter og overnaturlige vesener innen tv og data spill.
Playing with Religion in Digital Games (2014) er en artikkel samling med Heidi A. Campbell og Gregory Price Grieve. Som en av de nyere artikkelsamling om religion og spill fant jeg denne artikkelsamling hjelpsom i å forstå hvordan man skal skrive akademiske tekster som tar for seg spill som forskning. Artiklene er lettleste og underholdende, men og lærerike. For en som spiller til vanlig, gav boken meg en rekke perspektiver jeg vanligvis ikke hadde tenkt på før og hvordan det faktisk er mulig å studere spill på. Artiklene ser på en rekke klassiske spill som The Legend of Zelda, Halo, World of Warcraft og mange flere. Artiklene er varierende og dermed finner man noe som interesserer hver og enkel person. En av artiklene, skrevet av Vit Sisler, utforskrer hvordan Islam blir presentert i arabiske og amerikanske spill, mens artikkelen til Rachel Wagner ser på det å jukse i syn av religion og spill og sammenligner dette.
Jeg anbefaler denne boken til de som er interessert i pop-kultur, religion og ikke minst spill!
Boken kan kjøpes via denne lenken.
https://www.amazon.com/gp/digital/fiona/kcp-landing-page?ie=UTF8&ref_=kcp_ipad_mkt_lnd
God lesing!
Armin Zahirovic
Hei!
Bloggen har vært død i lengre perioder de siste årene. Dette er mest på grunn av at all informasjon om arrangementer og andre ting vi i FUR planlegger blir lagt ut på Facebook siden vår.
Derfor har vi heller planlagt å bruke bloggen til å skrive anmeldelser av diverse ting som tar for seg religion. Det kommer til å være alt fra akademiske bøker, skjønnlitteratur, film, serier, spill osv. Grunnen til at vi vil prøve dette ut er å gi hverandre tips om hva som kan være interessant å kikke på. Det er ikke alltid like lett å orientere seg med alt som finnes der ute og med dette kan du kanskje finne noe som du og er interessert i.
Vi skal prøve å ha et innlegg hver uke og vi starter de første ukene med at noen av master studentene i religionsvitenskap skal legge frem noe de har kommet over under forskningen sin. Vi inviterer og andre folk til å sende inn et innlegg. Det vil ikke være noe krav til lengde, men gjerne noen ord hvorfor du selv mener det du anmelder er verdt å ta en kikk på. Hvis du er interessert ta gjerne kontakt med meg via studentmailen min: aza066@student.uib.no
Det første innlegget vil komme ut neste uke og vi håper du tar en liten titt 🙂 Så vent i spenning!
Mvh. oss fra FUR